Tilbake til barnehagen

I disse dager er det nok mange foreldre som på morgenen forlater barnehagen med en klump i halsen. Det å begynne i barnehagen igjen etter en lang sommerferie i sus og dus er slettes ikke like stilig for alle barn.-Og da kanskje heller ikke for foreldrene.

LilleLou har vinket farvel til sommerferien.

I vårt tilfelle er det totalt motsatt.

Etter en lang sommerferie med mye moro, var det igår første dag i barnehagen igjen for LilleLou. Etter å ha vært på gamleplassen til storesøster, vandret hun resolutt inn til sin egen avdeling, uten å spandere et lite vink til farvel engang.

Idag skulle StoreLou og jeg avlevere henne. Da vi ankom barnehagen fikk jeg øye på mange tårevåte barn og et merkverdig behov for en (i det minste) litt trist avskjed meldte seg. LilleLou, som satt i vogna, ålte seg som en makk for å komme seg ned på bakken og gjøre barnehagen. -Kunne hun ikke se litt betenkt ut for sin mor?

Litt sånn pekende mot mor

hadde vært tingen.

Men nei, ut av vogna, bort til døra og inn i garderoben. Forbi et par gråtende barn. Hun stusset ikke over hva som kunne være trist (til vanlig hender det titt og ofte at hun sympatigråter når andre barn er less) ,og snudde seg ikke engang da jeg prøvde et "hadet, vennen", langt mindre nedlot seg til å vinke.

Slukøret gikk jeg ut i garderoben, forbi gråtende barn og ut i barnehagen, hvor StoreLou ventet.

LilleLou danser av glede

over å være tilbake i barnehagen.

Vi gikk rundt barnehagen. Idet jeg tok i porten fikk jeg øye på LilleLou i vinduet. Hun så ut til å være alene inne på avdelingen. Jeg så ingen andre voksne eller barn der.

Hun fikk øye på StoreLou og meg, og jeg tenkte "NÅ! Nå strekker hun vel armene mot oss, kanskje med en tåre eller to i øyekroken, hun er jo mutters alene!"

Men LilleLou så bare på oss og smilte glad før hun snudde ryggen til og fortsatte sine gjøremål. Like etter kom en av de ansatte til syne og StoreLou og jeg ruslet derfra.

LilleLou kunne vel i det minste

spandert et lite vink til sin mor 

før hun gikk i barnehagen?

Jaja, jeg vet forresten hvor grusomt det er å forlate barn som hyler og ikke vil gi slipp. Men en liten hengeleppe, sånn for mors skyld, sånn når det er ønskelig, er vel ikke for mye forlangt av en 2-åring?