Å ha tiden
(og tålmodigheten)
til at
2-åringen
skal klatre ned
64 trappetrinn hver
morgen,
ja, det har
nok ikke jeg.
Men når helgen
kommer og høstværet er alldeles
vakkert,ja, da tar
vi oss tid.
Tre
skritt
ned,
så to opp,
et
ned
mye latter
og litt mysing
på verden rundt, før
man klatrer to skritt opp igjen.
-Godt helgen har flere dager
og man har en flink
storesøstersom kan lokke
trappeklatreren
ned mot
målet;
vogna og
bytur.
2 kommentarer:
Herlig! Ja, dette synes jeg å huske var en tålmodighetsprøve for noen år sida. :-)
Her er det påkledning som tar lang tid - hun skal kle på seg selv. Hele tida. Ikke snakk om å få hjelpe til...
Legg inn en kommentar