tirsdag 22. november 2011

Murrende magefølelse

Magefølelse.
Du kjenner det ofte på deg,
dette uforklarlige hintet
om at noe ikke er som det skal være.

Vi har en liten frøken på snart 2,5 år.
En fin, liten jente.
Liten som i mindre enn de fleste på sin alder.
Hun spiste, men
frem til 2-årsalderen var det nesten et daglig problem
at hun satte mat i halsen.
Det gikk stort sett greit,
men noen ganger ble det smådramatisk.

Alltid klar for mat.
Her ventes det på middag.

Hun snakker ikke så forstålig,
selv om hun er svært verbal av seg.
Det har vært mye babbel
og
Kun de som kjenner henne godt
vet at dis (fisk), dått (godt) og lais (melk)
faktisk betyr noe.

LilleLou hater høye eller skarpe lyder.
Da gråter hun,
jeg tror det rett og slett gjør vondt.

Stort sett kveldens dronning.

På kveldene bruker hun lang tid
på å falle til ro,
og hun våkner ofte på natta.
Ikke så uvanlig, kanskje,
men dog...

Magefølelse
og en haug med hint.
Noe har bare ikke stemt.

På helsestasjonen konkluderte de med kolikk,
kiropraktor sa det kanskje var Kiss Syndrom,
en lege etterkonkluderte med reflux.



En nevrolog på barneklinikken avfeide vår bekymring
med at vi hadde en liten datter fordi vi var småvokste foreldre.
(Jeg er 168 cm høy. Kanskje ingen gaselle, men kortvokst?)
Urolig var hun fordi noen barn bare er urolige.

Jeg fortalte nevrologen at det var mange barn i min slekt som hadde operert inn dren i øret grunnet vann i mellomøret. Jeg nevnte også falske mandler.

Han ville ikke sjekke det ut en gang.
Urolig barn,
små foreldre.
Basta.

2-årskontroll.
Vi bekymret oss på ny på helsestasjoenen.
De urolige kveldene, språkutviklingen.
Endelig hørte legen på helsesøster og oss 
og henviste LilleLou til
øre-nese-hals.



Der fant de overtrykk i øret og  vann.
Trykket påvirker også nese og hals
og forklarer hvorfor hun har satt mat fast i halsen.
Trykket gjør at hun puster nesten utelukkende
 bare med munnen,
noe jeg regner med kan forklare
 at hun på tidvis kan være ganske grinete.
Det er sikkert tungt å bare puste med munnen.

Det blir det mest sannsynlig operasjon og dren.
Jeg regner med at det da vil gå seg til,
at språket vil komme for fullt,
at hun vil bli mindre var for høye lyder,
og kanskje til og med sovne lettere på kvelden.
(det hadde vært noe!)

Men jeg kan ikke la være å tenke
at LilleLou kunne ha vært spart for endel ubehag
om noen hadde lyttet godt nok til oss.    




På fredag hadde LilleLou time på øre-nese-hals på sykehuset.

8 kommentarer:

Whitebite sa...

Det er helt ubegripelig at slikt skjer, og det skjer beklageligvis altfor ofte!

Man er som foreldre eksperter på egne barn i mange tilfeller.. og til og med "bare" magefølelser skal tas alvorlig!

Kjenner jeg blir irritert av sånt, og det faktum at man som foreldre må mase og stå på for at noe skal skje i mange tilfeller..for at noen skal ta deg på alvor..lytte.

Stakkar lillelou,håper det blir bedre nå!
klem!

Hilde sa...

Det er viktig å stole på magefølelsen! Selv om vi foreldre ofte kan bekymre oss for "ingenting", er det vi som kjenner barna våre best.

Håper frøkena di snart får det lettere :o)

Unknown sa...

Hei! Trist historie å lese. Stakkars jente.
Håper dere får en ordning på det.

Lykke til på neste kontroll, bare stå på for heldigvis er det
"mor som vet best".

Marianne sa...

Uff. Stakkars lillelou. Helt merkelig - og provoserende! at legene ikke sjekket dette ut. Foreldres magefølelse stemmer som regel! Håper at alt ordner seg nå! Masse lykke til.

Ann-Kristin sa...

Huff, så slitsomt for ho! Det er dumt at de ikkje har blitt høyrt tidlegare! Håper ho blir raskt betre!

Bling - our elf on the shelf sa...

Åh, av og til kan legestanden være litt for arrogant altså, i allefall noen eksemplarer av sorten. Godt dere omsider ble hørt, det er slitsomt når det butter i mot. Håper alt gikk fint med dere i dag.
Klem fra meg :)

Lemi sa...

Åh... Man blir så sliten og lei av sånt... D e viktig å stå på kravan, ja... Du hadde jo rett!
Og æ kan kje sei hverken du eller gubben e særlig kortvokst... Førr nån tullinga...

Hjertebank sa...

Hei! En mammas magefølelse skal ikke ignoreres. Mitt elskede lillegull fikk tidlig spiseproblemer og virket slapp. Jeg fikk heldigvis god hjelp av helsesøster med å "trumpe" oss inn til lege og sykehus. Er bedre nå, men ikke bra. Han er 20 mnd. Når vi først kom oss "innenfor" har vi fått fantastisk hjelp og støtte. leger har hørt på oss (kryss i taket) og vi har sammen jobbet mot en bedre hverdag for lillegull. Og like før jul fikk vi en diagnose, williams syndrom. Søvnproblemer, kjenner den. Vi er opp 5-8 ganger hver natt...Jippi...