Jeg oppdaget det i forrige uke, sant.
En ny og irriterende uvane, sant.
Et ord som stadig slang seg med, på slutten av en setning, sant.
Og hver gang den dukker opp, sant,
må jeg grøsse, sant.
Jeg jobber med saken, sant.
Men sånt forsvinner ikke over natta, sant.
Uvanen har satt seg litt for godt til det, sant.
5 kommentarer:
Ha ha, det må være et Bergensfenomen! Sant?
Skjønner, skjønner.
I Stavanger sier vi ikke sant i stedet for sant. Eller ikkje sant, for å være mer presis. Ikke bra det heller.
Ja, så sant så sant......(jeg sier Ikkje sant, selv)
Åh, grøss og gru! hehe...
Hadde en periode med den uvanen selv, og nå er det min søster som har den;)) Kan være utrolig så irriterende, sant?!;)
Ha en flotters torsdag, klem♥
Legg inn en kommentar