LilleLou 1 år!

Riene startet sånn smått på morgenen 1.juli. Da hadde hver kveld siden termindatoen 23.juni fortont seg slik; Kveld: legge seg full av forventning. Morgen: Våkne skuffet over at "ingenting" hadde skjedd.

En fornøyd jubilant.

Siden StoreLous fødsel tok 34 timer, var det slettes ingen vits i å stresse selv om riene hadde startet. StoreLou ble kjørt i barnehagen og far sjøl dro ut for å gjøre unna et par ærend.

Da klokka ble tolv, stoppet plutselig riene opp. Jeg ble irritert, ikke tale om at de bare skulle stoppe opp slik! Vi hadde ventet lenge nok. Frem med vaskebøtte og skurefille og ned på knærne for å skrubbe soveromsgulvet. Det funka.

Klokka tre ble StoreLou og barnevakten hentet, men det var ennå ingen hast. Jeg hadde nå innstalert meg på soverommet, som viste 27 grader. Der pustet jeg rolig inn..og ut og skrev  sirlig ned hver rie.

Rienedskrivning.

Greit å holde orden i sysakene, liksom..

Da klokka bikket 17.00, synes far sjøl at det var på tide å komme seg til fødeavdelingen. Jeg ville imidlertid vente, vi kunne da ikke bare forlate StoreLou uten å ha lest for henne på senga? 

Far sjøl ringte sykehuset, riene var tette nok, men ikke lange nok, sa de på fødeavdelingen.-Bare å avvente litt til.

-Vi drar, sa far sjøl. Jeg nektet.

Da riene ble så sterke at jeg måtte oi'e litt høyt, skjønte jeg at det var på tide å dra. Jeg anslo 5 cm åpning, det var da jeg hadde fått epidural med StoreLou. Klokka var 19.15.

3420 gram og 50 cm lang,

med et skeptisk blikk på verden.

Vi kledde på oss, susset StoreLou farvel,gikk ut i gangen og ned trappa til 1.etasje. Der gikk vannet. Midt i fellesgangen og en sinnsyk rie ristet i kroppen. Jeg løp opp trappene, inn i leiligheten og inn på badet. Kunne ikke fatte hvordan jeg skulle makte å komme meg ned de 64 trinnene det er fra leiligheten og ned til bilen. Far sjøl ringte sykehuset og lurte på om det var sjanse for å få en ambulanse. Det var det ikke.

Det var bare å trekke pusten og komme seg fortest mulig ned til bilen. Ok, jeg var litt nervøs for å falle, men aller mest redd for å oi'e så høyt at naboene hørte det. Jeg rakk imidlertid på mirakuløst vis akkurat inn i bilen da en ny rie kom.

Det var umulig å sitte i bilen, så jeg hang i håndtaket over døra mens far sjøl kjørte det han var mann for. Trege biler foran oss, røde lys og fotgjengere.-Bilturen fortonte seg som en evighet, men varte bare drøye ti minutter.

Endelig stoppet Far sjøl utenfor fødeklinikken, og løp inn for å hente hjelp, men da han kom ut med en jordmor, var jeg allerede på vei inn. To jordmødre måtte nærmest slepe meg inn i heisen, bortover gangen og opp i en seng, mens far sjøl parkerte bilen.

Mens jordmor undersøkte meg, kom far sjøl pesende inn døra.

-Hodet står klart, nå kan du begynne å presse, sa jordmora.

-Hæ? 10 cm allerede, ikke 5, pep jeg sjokkert.

Rett etter, klokka 19.50 ble verdens herligste, lille jente født. Da hadde det gått 35 minutter siden siste rie hadde blitt nedskrevet hjemme, og jordmor kalte det en styrtfødsel. Jeg kaller det fødte-nesten-i-bilen.

Gratulerer med 1-årsdagen din, lille venn!