Sjokoladedamen?

Jeg har kanskje tidligere nevnt at jeg liker hvit sjokolade veldig godt? I ammeperioden, hadde jeg skikkelig dilla på det. Problemet var bare at det var få butikker som hadde det i sortementet sitt.

I ammeperioden ville et slikt bilde
gitt vann i munnen.

Men så oppdaget jeg plutselig at lokalbutikken hadde det. Det var lykke og glede, selv om den værste hangup'en hadde begynt å gi seg.

En dag kom jeg tilfeldigvis til å titte bakpå sjokoladen og kom til å se at sjokoladen inneholdt over 500 Kilokalorier pr 100 gram.

Nå er ikke jeg noen sånn kaloriteller som sjekker hvor mange kilokalorier det er i ditten og datten, men er ikke 500 ganske mye? Ja, er ikke anbefalt dagsinntak for et voksent menneske sånn ca 2000 kilokalorier?

Mmmm, må ha noe usunt!

Med slik ubehagelig, ny viten var det ikke lenger like stas å ligge henslengt på sofaen etter at ungene hadde lagt seg og spise hvit sjokolade. Ja, ikke for at jeg gjorde det hver dag, altså, ei heller annen hver dag. Men...nå og da.

Så da nærbutikken en dag var tom for herligheten, tenkte jeg at det var like godt. Ingen sjokolade i hylla, ingen fristelser å gi seg hen til i butikken, liksom.

Been there, done that.

Noen uker gikk. Jeg var i butikken for å blant annet kjøpe noen kjeks. Ved kjekshylla søkte jeg med blikket over hyllene etter bokstavkjeks, da en av innehaverne av butikken kom bort til meg.

-Vi er tom, sa hun.

-Eh, svarte jeg spørrende. Hvordan kunne hun vite hva jeg skulle ha?

-Ja, vi er tom for hvit sjokolade, fortsatte hun.-Også er det ikke i grunnsortimentet vårt.-Men skal bestille opp til deg, jeg, smilte hun.

Jeg ble så perpleks av det hele at jeg bare jattet med, rasket de første og beste kjeksene ned i handlekurven, betalte og kom meg ut av butikken.

Væææeh, er jeg avslørt nå?

-Hadde jeg virkelig kjøpt så mye hvit sjokolade at betjeningen hadde lagt merke til det? Var det sånn at når jeg kom innom, så tenkte de ansatte; ah, hvit sjokolade? 

Da jeg jobbet på cafe' hendte det at vi gav stamkunder navn etter hva de bestilte; Mochadama og en-røyk-mannen.-Var jeg nærbutikkens sjokolade-dama? (eller sjokoladedamen, som de sier her i Bergen)  Jeg hadde jo ikke handlet den der SÅ ofte, hadde jeg?

Eksempel på sjokoladedame.

Det gikk et par uker til. Jeg kikket av og til flyktig mot stedet der hvit sjokolade hadde stått. Plassen var fyllt med annet bakefjas. Phu, hun hadde sikkert glemt meg.

Men så en dag var jeg litt godtesyk og kom til å rive med meg en lakrisstang på veien mot kassa.

-Nå har vi fått inn hvit sjokolade, den står der borte, kvitret dama i kassa og pekte.

-Eh, uhm, svarte jeg og følte jeg måtte gå bort og titte.

Og der sto, ikke bare en eske med Freias hvite sjokolade, men to esker, sånn for sikkerhetsskyld. Jeg tok pliktskyldig med en plate til kassa og betalte.

Da jeg kom ut, sto følgende dillemma for meg:-hva gjør jeg nå?
Jeg bør vel i takknemlighetens navn, kjøpe noen plater? Men det må være såpass lite, at det ikke refilles igjen, slik at jeg må kjøpe enda mer. For jeg VIL jo IKKE være sjokoladedamen og meske meg med usunne herligheter titt og ofte.

(Bilder fra damenamen.wordpress.com, islegit.com, grinningplanet.com, images.google.com og mediaphotobucket.com)