Et barn, to barn, tre barn..osv

At det å bli foreldre skaper store omveltninger i livet, er ingen nyhet. Men å ha et barn eller to eller tre, har sine utfordringer.

Barn 1:

Den førstefødte kommer til verden. Det er overveldende å tenke på at man skal holde liv i et sånt lite nurk helt alene.

Om morsfølelsen er der fra starten av og ungen ikke skriker masse, forteller mødre om hvordan de står sammen med sin kjære i døråpningen til soverommet og titter på det sovende vidunderet.
-Tenk at vi har skapt dette, sier de til hverandre og legger hodet på skakke. (For oss med barn som skrek den første tida, hendte det at man lurte på, selv om man egentlig visste det var umulig, om det var returrett på ungen.)

Liten, snerten veske

Ikke fullt så snerten,

men veldig praktisk.

En annen stor omveltning, er å ta høyde for at det nå to som skal ut av huset. Ikke bare å sminke seg, drefse mobil og lommebok ned i den lille, snertne veska og gå ut.

Nei, nå skal det passe med om ungen har sovet eller ei. Om hun/han har spist eller snart skal gjøre det. Bleia må byttes, og den lille, snertne veska må vike for stor stellebag med bleier, ekstra skift og stellematte. Også må man huske å ikle seg noe ammevennlig. (Mang en gang måtte jeg sitte inne på et toalett på en cafe' med kjolen trekt opp fra knærne til brystet fordi jeg ikke hadde ammetopp på meg.)

Bare ungen og huset er reint, kan det være det samme...

Med barn i huset får man gjerne tilskuer når man er på do. Minsten kan jo ikke forlates alene. Morgendusjen blir effektiv. Og man bruker kanskje mindre tid foran speilet før man går ut.

Hele verden dreier seg om den lille. Og alt lite blir stort.

-Idag var bæsjen hennes grønn, ja, kanskje mer gulgrønn. Hva kan det være?  (Forhåpentligvis sagt til noen i barselgruppa og ikke den single, barnløse kompisen din)

Med et barn blir ofte tanken på å ha flere enn et barn uforståelig:

-Jeg kan ikke skjønne hvordan dere får det til å gå rundt med 2 barn, det er jo så mye å gjøre med et barn!?

Å ha barn kan være en dans på roser.

Barn 2:

Med barn nummer 2 virker det ikke som noen big deal å ha 2 eller 6 barn.

Med barn nummer to, skal det mer til for å skape overskrifter. Bæsj får være bæsj, og utviklinga gå sin gang. Man KAN bli utålmodig av å vente på når vesla skal begynne å gå, men man VET at det er helt normalt at unger går både når de er ni måneder og seksten måneder.

Med barn nummer 2, har man funnet roen. Man faller ikke sammen  om man skulle komme til å klippe litt mer enn fingernegelen til barnet. Fælt å komme til å klippe i huden, ja, men man vet at ungen ikke er døende. Ingen grunn til å suse til akuttmottaket på sykehuset.

Men med barn nummer 2 kommer den dårlige samvittigheten, utilstrekkeligheten.

Førstemann vil ha oppmerksomhet, men minsten hyler seg til den.

-Mamma skal bare... vent litt... mamma har ikke tid nå... (også lurer man på hvorfor størstemann bestandig svarer -skal bare?)

Nå har man 2 tilskuere når man er på toalettet. Man har mest sannsynlig ikke like god tid foran speilet. Det anbefales for eksempel IKKE å gå inn i et parfymeri den første tida etter at nummer 2 har kommet. (Been there, never doing that again!)

Hva utfordringene er når man har 3, 4 eller 6 barn, aner jeg ikke.

 Men jeg forestiller meg at man kanskje ikke har tid til å ha så dårlig samvittighet for å ikke strekke til. Man VET at ungene klarer seg, at det blir bra mennesker av dem selv om de må vente fem minutter på å få refill på juicen.

-Og forhåpentligvis tar man toalettet tilbake!

(Bildene er freidig lånt av blog.gracobaby.com, walrusproductions.com, stephensondesign.co.uk, amazon.com, freedomblogging.com og picturesof.net)