Jeg vet ikke om jeg er over snittet storforlangende når det gjelder frisører, men har ennå til gode å finne min faste frisør her i byen.
Idag hadde for eksempel frisøren tenkt å la meg forlate salongen nyklippet og nyfarget på håret, men med sørgerenner rundt hele hårfestet.
Jeg er virkelig ikke noen kløpper i å klage, og lar slikt helst være, for å ikke virke som en middelaldrende,smålig dame som prøver å krafse til seg rabatter hvor det måtte være. Men dette var andre besøket hos samme frisør, som forrige gang hadde latt meg gå ut blant folk med sørgerenna rundt skalpen.
-Eh, det er litt farge igjen på huden, sa jeg unnskyldende.
-Ja, hun dro på det og kikket på sørgerenna.-Det blir jo sånn, for jeg har jo farget håret over huden...
-Men nå er det for eksempel ikke noe hår her, sa jeg forsiktig og pekte på en stor flekk ved tinningen, langt unna hårfestet.
-Nei, kan prøve med litt vann, da, svarte hun og gnikket på flekkene. De satt godt.
Jeg så hun var iferd med å gi seg med gnikkingen, og tenkte at jeg fikk kjøre litt på.
-Jeg har jo ikke lyst til å gå på hagefest ikveld med hatt, heller...
Frisøren forsvant. Hun romsterte i skuffer og skap en stund, før hun kom tilbake med bomullsdott med noe med sterk lukt på. Det ble gnikket så huden var rød, og med min gode fantasi så jeg for meg at hun gned inn noe som kom til å etse og boble godt iløpet av noen timer.
Mye av sørgerenna forsvant, men ikke alt. Jeg orket ikke klage mer, betalte og gikk, tilsynelatende fornøyd.
-------------
I lys av dette, kom jeg til å tenke på hva som skal til for at jeg ikke kommer tilbake og klipper meg. Min liste er som følger:
-Frisører som spør og graver for mye. (Hva jobber du med? Hvor kommer du fra? ) Greit å prate, men da foretrekker jeg at de prater om seg selv.. Det bør vel nevnes at dagens frisør, for eksempel, ikke sier et ord.-Deilig!
-Frisører som trikser med to kunder samtidig, svinser frem og tilbake og lar en vente lenge grunnet dette.
-De som klipper pannelugg, selv om en påpeker at en IKKE vil ha pannelugg.
-De som kommer til å kutte seg i fingeren, men fortsetter å klippe, uten å plastre såret.
-Og sørgerenner; setter ikke pris på at man griser masse med fargen, og ikke gidder å fjerne det etterpå..
Ha en hårfin kveld!
Ps: Intet som bobler ennå, om noen skulle lure..
(Bildene er fra flackwellheath.net, beaut.ie og everydaypeoplecartoons.)
2 kommentarer:
Hi, hi, så herlig skrevet! Og gjett om jeg kjenner meg igjen! Jeg er ikke noe spesielt glad i å gå til frisøren. Men nå har jeg omsider funnet en som duger, som ikke maser for mye, og som klipper meg sånn som JEG vil, og som ikke MÅ gnåle i det uendelige om mine slitte tupper og grå hårstrå.
Hårklipping er en årlig engangsforeteelse her i huset på lik linje med å gå til tannlegen:-)
Tusen takk for koselig hilsen!
Klem
Huff, kjenner meg godt igjen. Jeg er ikke noe god på å klage. En gang jeg skulle i bryllup betalte jeg tusen kroner for å sette opp håret og jeg så ut som et bringebær! Minus fargen. Hadde sett for meg en litt rufsete, tøff stil, men dama rulla og rulla små kanelsnurrer over hele hodet. Og jeg fikk meg ikke til å protestere....Men det skal da vel ikke være meninga at man skal betale for sørgerender heller...Godt det ikke bobler..
Legg inn en kommentar