Kjære Mamma!

Jeg skjønte tidlig at da tålmodighet ble utdelt, sto ikke du i første rekke. Jada, du sier så kjekt at alle må ta ting i sitt tempo, men jeg vet nå ikke helt..

Hver morgen når vi skifter bleie, ser du oppmuntrende på meg og kommer med de samme remsene:

-ma ma ma

-Pa pa pa

-Ba ba ba

-Ga ga ga

Jeg har bare en ting å si om det der;

-Aaaaaaaaaaaaaaaaaa!!!!!

-Og når det gjelder å reise seg, må jeg bare spørre;

hva haster sånn? Jeg ruller bortover som en tornado og kommer meg således akkurat dit jeg vil.

( Feks til støvsugerledningen eller storesøsters herligheter)

-Og den der klappinga? Ærlig talt, mamma, hva skal man med det?

Det er morsomt når du gjør det, men må jeg også?

Du klapper jo nok for oss begge to til sammen.

Også var det maten, da.

Middag? Grønnsaker? Poteter? Ris?

-Hva er egentlig galt med morsmelk, grøt og frukt?

-Og å spise selv?

Det trengs ikke.

Jeg tar bare tak i en brødbit og skviser den i handa mi, ser litt hjelpesløs ut mens jeg lager smattelyder.

Det pleier å holde.

Med din tålmodighet, har jeg hvert øyeblikk en brødbit servert rett inn i gapet. Takk.

                                          

Nei, bare slapp av, mamma. Jeg klarer meg fint. Dessuten har jeg littavhvert annet å sysle med...